Problemet var at dagens ungdom lærte for lite om det voksne livets praktiske arbeid og økonomiske utfordringer. Grunnen til dette var at de var så skjermet fra den voksne verden fordi alle deres aktiviteter foregikk sammen med jevnaldrende. Det var kun i kjernefamilien at de hadde samvær med voksengenerasjonen i form av egne foreldre. Vi som har levd noen år , husker de såkalt gode, gamle dager med flere generasjoner i samme hus. Det var ikke alltid noen idyll. Mange unger kunne betakke seg for gleden ved å ha ei gammal gneldrete bestemor sittende ved bordenden og være misfornøyd med alt og alle. Det var heller ikke alltid moro å være svigersønn med en gammel svigerfar som gikk i hælene og rettet på alt mulig. Jeg tror vi skal være glade for at generasjonene har økonomisk armslag så de kan velge den boformen som passer dem. De som ønsker å bo sammen kan, men ingen må fordi de ikke har andre muligheter.
Forskeren slo også et slag for en form for barnearbeid. Han mente at barna fikk for lite arbeidserfaring i et system hvor de ikke kunne være med foreldrene på jobb. Jeg håper jeg slipper å se hvordan det skal fungere i praksis selv om tanken er aldri så god. Men arbeidsplassen ligger jo klar og venter. Det er mange slags variert arbeid som må utføres i et hjem. Og det er bare for foreldrene å ta tak og lære opp barna til arbeid.
Å holde et hus rent krever sin mann eller kvinne. Rengjøring er et yrke. Kokk og baker likeså. Utendørs er det både hagearbeid, bilvask beising og maling. Mange vaktmestre gjør et viktig og nødvendig arbeid. Kom ikke og si at barn ikke kan få variert arbeidslivserfaring , til og med under trygge forhold , for det er ingen av oss som vil tilbake til forne tiders barnearbeid. Kanskje de til og med lærer seg å respektere arbeid som de ellers ikke legger merke til? Det er ikke så uvanlig å høre at både renholdere og vaktmestre sliter med å få både barn og voksne til å respektere arbeidet deres. Og hvorfor ikke prissette de ulike arbeidsoppgavene slik at de unge arbeidstakerne for en godtgjøring for jobben. Da kan de starte på veien til å lære seg å bli økonomisk ansvarlige. Familielivet behøver ikke være noen boble. Det kan tvert i mot være et speilbilde av samfunnet.
Jeg ser jo at arbeidsplasser kan bli borte på denne måten. De polske og litauiske vaskehjelpene går vanskeligere tider i møte. Men slik er livet. Den enes brød kan være den andres nød. Men hvis vi kan minske svartarbeidet i samfunnet ved å gi unge mennesker både arbeidserfaring, kunnskaper og trening i økonomistyring , synes jeg det er verdt den prisen. Det er jo godt kriminalforebyggende arbeid for foreldre å vise neste generasjon at de ikke har foreldre som befatter seg med kriminalitet. Da vil mor og far gå foran med et godt eksempel og være gode forbilder for de håpefulle. For det er dessverre ikke bare pakistanske drosjesjåfører som har et lurvete forhold til kriminalitet som rammer velferdsstaten. Jeg har til og med hørt knallhvite nordmenn skryte av sine økonomiske forbrytelser.
Så kan de av oss som ønsker det, leve videre i sine bobler. For det er i høyeste grad selvvalgt. Og når jeg ser meg rundt, så registrerer at mange finner veier ut av boblene. For den som vil, går det utmerket. Noe må vi ta ansvar for selv og ikke skylde på at samfunnet har blitt sånn. Hvis forskningen er i utakt med folkevettet, er det forskningen som må ta en runde til i sitt lønnkammer.